- Et kåseri av Ø.Gaundal -

Ikke før vi har brukt shorts for siste gang, ja så er julen her igjen. Det er liksom ikke no rart med det. Vi synes kanskje det er mer rart dersom vi ikke kunne kjøpe marsipanpølse innen oktober er omme. Det er liksom en selvfølge. Akkurat som at julemusikken og julenissene finnes i hver eneste krok i butikken før den første snøen har falt. Det er ikke den ting jeg kan komme på som ikke er en selvfølge. Men noe er en større selvfølge enn no annet igjen. Hvis du tror at det er det med at familien samles, ja så må du tro om igjen. Det er barna som forventer noe som en selvfølge. Julegaven. Ja jeg sier julegaven. Bare prøv å ikke gi et barn julegave, da er ragnarok løs. Før gikk nettopp det an. Men nå! Men det er jo fint å ha flere valg tenker du. Eller er det det? Det er jo så mye å velge i. Litt kunne man jo velge før også. Man kunne velge politisk parti - det har vi kunnet gjort lenge. I alle fall hvis vi var menn og over 21 år. Kvinner fikk jo ikke stemmerett før i 1913. Men det har vel kanskje ikke noen sammenheng med julepresanger.

Sokker og genser. Det holdt en gang i tiden det. Men nå er det jo så mye mer å velge i. For eksempel brød. Før var det finbrød og grovbrød. Nå er det Birkebeinerbrød og Sportsbrød og Dovrebrød og Pariserloff og Formloff og alminnelig loff og H-melk og Lettmelk og skummetmelk og lett skummet skummetmelk og helkorn og softkorn og sesamfrøbrød og husmorbrød for å ikke snakke om pølser. Det kan bli et slit. Det kan bli så mye å velge at du ikke klarer å velge, sånn at det ender med at vi må spise poteter. Bortsett fra at det finnes jo Pimpernell og…

Blir det så mye å velge i at vi bruker hele dagen på å ta valg? Jeg mener i forhold til før. Hvis man skulle reise før, for eksempel fra Oslo, til for eksempel Bergen, gikk man på Østbanen og kjøpte en billett til Bergen over Bergensbanen. Eller man tok en telefon først og bestilte en billett. Man kunne velge mellom dagtog og nattog og det var vanskelig nok. Eller hvis man var Fridtjof Nansen, kunne man velge å gå på ski over fjellet, og det var det. Nå kan man også velge å gå på ski over fjellet hvis man altså er Fridtjof Nansen, men han er jo død. Eller ta Bergensbanen. Men dertil kan man velge å kjøre bil over Haukeli eller over Hardangervidda, eller ta flyet. Men flyet… Man kan velge å ta SAS fra Gardermoen til Flesland, men det er mulig at det er billigere å fly med Ryanair fra Torp til London, og derfra med British Airways til Bergen. Det tar lengre tid, men er kanskje billigere. Det er et valg. Som sagt: Det kan bli et slit alt før man har kommet av gårde. Det spørs om det ikke var enklere å leve før? Da en julegave var en julegave, og Bergensbanen gikk til Bergen og det var ikke så mye å velge i hele tiden. Da det var sånn at hvis man skulle meddele noen, eller stille et spørsmål til noen som holdt til litt langt unna, da sendte man et brev i Posten eller man ringte til dem i telefonen, som var styrt av Telefonverket og ikke for eksempel av Orkla Gruver eller no helt annet. Det hendte det var opptatt i telefonen, men da kostet det jo ingenting, og man kunne ringe igjen etter en stund og stille spørsmålet til en dame som sa "Hallo".
Nå treffer man en telefondame eller en mekanisk dame som sier "Det er for tiden stor trafikk. Vennligst vent." Og deretter kommer det popmusikk eller man møter en dame som sier "Skal du bestille billett til innenlandsruter, trykk 1. Skal du bestille billett til utenlandsruter, trykk 2. Skal du bestille billett til Saga Kino - første forestilling, Trykk 4. Skal du…" og så videre. "Avslutt med firkanttast." Før hun har kommet så langt har du gitt opp hele telefonen. Men penger koster det, for tellerskrittene har gått og gått. Eller du kan velge å sende en faks, eller sende e-mail, eller gå inn på internett, eller sende en tekstmelding. Eller du kan sykle dit og håpe på å finne et menneske i en luke som kan fortelle deg når det går tog til Gardermoen. For det var bare det du ville vite. Eller du kan gi opp hele Bergensturen og bli hjemme. Hvis du skjønner hva jeg mener? Fordi det blir for mange valg å ta. Nei det var lettere når telefonen og posten og livet og verden var enklere. Da hvite var hvitt og julegave en julegave, og det ikke var så mye å velge i - tror jeg. På en annen side: det er no betryggende i å kunne velge. At det nok var enklere, når det ikke var så mye å velge, eller kanskje ingen ting, for det var bare en ting av hver ting. Det var nok enklere, men det kunne bli for lite. Da var det jo sånn for mange at de ikke en gang kunne velge kone - eller mann, hvis de selv var kone. Enten fordi far hadde bestemt hvilken kone eller mann man skulle gifte seg med. Eller fordi det var bare en igjen i bygda. For alle de andre var gift og hadde barn. Og det var jo ingen som ble skilt den gangen, for skilsmisse var ikke no valg på det tidspunktet. Nei - det er tryggere å ha no å velge i. Julegaver for eksempel. Hvis han som laget sokker den gangen, hvis han sa: "Fra i morgen skal sokkene koste dobbelt så mye som den koster i dag.", og du ikke har kjøpt sokkene. Da hadde du ikke no valg. Det vil si: Du kunne velge å ikke gi noen julegave. Men da bryter som sagt ragnarok løs. Men nå kan du si: "Jeg vil ikke finne meg i det. Jeg vil ikke ha sokkene dine under slike forhold." Og så kan du velge en helt annen sokkebutikk, eller hva det enn måtte være du ville kjøpe. Og håpe at han vil oppføre seg skikkelig og tar anstendige priser på de sokkene du vil kjøpe. Jeg tror det er bra at vi har et valg. Kanskje slitsomt noen ganger, men betryggende noen ganger tror jeg.